hits

Man skulle tro at det å ikke ha kontroll på dager eller tid skulle være deilige. At det ikke hadde noe å si om det var mandag eller fredag. Om klokka var 12 på dagen eller 12 på natta. Jeg trodde det skulle vær deilig. Men jeg skal ærlig innrømme at det gjør meg smålig sprø. Jeg ser på alle andre som lever ett liv med faste rutiner, et liv som jeg også hadde for noen måneder siden. Jeg gledet meg noen enormt til at det livet skulle være over, bare gjør ting når jeg selv ville det og ikke ha noen jeg måtte stå opp til litt for tidlig hver dag. Men vet du hva, jeg savner det faktisk? Jeg savner å se folk hver eneste dag. Jeg savner å være sosial. Jeg savner vennene mine. 

Jeg hadde aldri trodd jeg kom til å føle det sånn. For jeg har noe å gå til med ujevne mellomrom. Verdens fineste arbeidsplass tilogmed. Jeg stortrives der. Men det er noe med de faste rutinene. Jeg hadde aldri trodd dette.

Jeg tror det er det sosiale dyret i meg som kjenner på disse følelsene, ikke noe annet. For jeg elsker jo å kunne stå opp klokka 1 hver dag, stå opp etter å ha drukket 3 kopper med kaffe og bare leve livet. Men jeg får aldri vært med folk. Jeg snakker nesten aldri med noen lenger, sett bort fra de jeg jobber med og kundene vi har (som forsåvidt er helt fantastiske). Men jeg savner muligheten til å ha fine samtaler med vennene mine over en øl klokka 11 på en fredags kveld, jeg savner å gi de en klem i gangene på skolen, jeg savner å slenge en frekk, morsom kommentar til de og vite at de ikke tar seg nær av det. 

Jeg bare håper jeg blir vandt til dette livet snart. At ting blir bra. At ting ordner seg. For ting er egentlig bra. Det er egentlig supert!




Til alle jeg noen gang har elsket, 
eller ikke elsket. For å elske blir for stort. 

Så, til alle jeg noen gang har følt noe for. Takk for at dere har vært drittsekker. Takk for at dere har fått meg til å innse at jeg fortjener noe bra. Som også har gjort det umulig for meg å finne noen. FOrdi dere har gjort meg livredd. Livredd for å bli såret. Livredd for at jeg aldri kommer til å være bra nok for noen. 

Men også unnskyld. Til alle som har vist interesse for meg. Som jeg har avvist. Avvist på en måte som dere så absolutt ikke fortjener. Men dette har kun skjedd fordi jeg har vært livredd. Livredd for å bli såret. Livredd for å ikke være bra nok. 

For det er sånt som skjer. Man blir påvirket av opplevelsene man har gjennom livet. 

Som å være stormforelsket i noen, som liker deg tilbake, men som skjemmes over det. Så alt må holdes hemmelig. Fordi jeg ikke er bra nok. 

Som å være håpløst betatt i noen, som kun er ute etter kroppen din. Gange 10. Fordi jeg ikke er bra nok. 

Som å aldri tørre å ta sjansen. Fordi du sitter med alle disse erfaringene. Fordi jeg ikke er bra nok. 

Og da spør jeg meg selv, kommer jeg noen gang til å føle meg bra nok? Kommer jeg til å finne noen som får meg til å skjønne at alle disse erfaringene kun var for det beste, slik at jeg til slutt skulle finne den rette?
Per dags dato tror jeg ikke det, men det er nok mest fordi jeg har gitt opp. Jeg tror ikke lenger det finnes noen der ute for meg. Men likevel har jeg håp. Har hørt at man kommer lengre hvis man håper. Derfor har jeg tenkt til å forsette med å håpe. Selv om jeg har mista troen! 

Så tusen takk til alle jeg noen gang har elsket,
eller ikke elsket. For å elske blir for stort. 

Takk for at dere har gjort meg til den jeg er i dag. Et vrak. Et sterkt vrak som aldri kommer til å slutte å kjempe. 




Jeg puster så godt jeg kan, her jeg vandrer rundt i en tilværelse av uvitenhet. Livet mitt er satt litt på vent. Jeg er arbeidsledig, uten studieplaner til høsten. Det skremmer livet av meg, samtidig som jeg gleder meg noe enormt. Fordi jeg vet det er for mitt eget beste. Nå kommer kapitelet hvor jeg skal bruke tid på meg selv. Hvor jeg skal gjøre det jeg vil. Hvor jeg skal finne ut av hvem jeg er og hva jeg vil med livet mitt. Fordi det er akkurat det jeg trenger og fortjener nå. 

De siste årene har vært tøffe. For å være ærlig har jeg kjempet meg gjennom et rent helvete. Jeg klarte det, men nå er hver eneste lille celle i kroppen min utslitt. Jeg lever, men det er uten motivasjon og gnisten til å gjøre det jeg elsker aller mest. 

Derfor er det på tide å finne litt tid til seg selv igjen. Eller, finne seg selv igjen blir vel det riktige å si. 




Det finnes de stundene hvor man kjenner på kjærlighetssorg, uten å aldri har opplevd ekte kjærlighet. Det er en følelse om aldri kan beskrives helt. Fordi det er for merkelig. Man skulle tro at kjærlighetssorg kun tilhørte de som har, på en eller annen måte, mistet den de elsker. 

Og likevel sitter jeg her, på mitt gamle pikerom og kjenner på en form for kjærlighetssorg. Som om jeg har mistet noen. Og det kan fort hende, bare ikke noen andre. Jeg har mistet meg selv. Ikke på en altfor dramatisk måte. Men hvem er du egentlig, når alt det du trodde du var har forsvunnet fra deg? 

Et menneske er nok i konstant forandring. Det gir mening at den du var for 2 år siden ikke er den du er den dag i dag. Fordi man lærer mens man går. Man forandrer seg, får nye meninger. Man må godta forandring. 

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Men noen ganger gjør det vondt å innse at denne forandringen skjer, derav kjærlighetssorgen. Fordi man får kjærlighetssorg når det du elsker aller mest blir tatt fra deg. Kanskje det også gjør ekstra vondt, når det er du selv som har tatt det fra deg selv. Og hva gjør man egentlig da? Skal man kjøpe seg en liter is, spise den rett fra boksen mens man ser en trist kjærlighetsfilm? Er det ikke det man gjør under en kjærlighetssorg? Jeg er ingen ekspert på kjærlighetssorg, for som nevnt tidligere, jeg har aldri opplevd kjærlighet, ikke på den måten. Derfor sitter jeg også her, uviten om hva man skal gjøre. Kanskje jeg burde gå inn i en liten midtlivskrise, bruke opp alle sparepengene mine, finne meg selv på Bali? 

Eller så kan jeg gjøre noe med det, ta tak. Godta at forandringen skjer, gjøre det beste ut av det! For livet har mange veier. Selv om du har kjørt E6 hele livet, kan det tilslutt være lurt å kjøre av ved nærmeste avkjørsel, stoppe bilen og puste. Når du starter bilen igjen er kanskje ikke E6 riktig lenger, kanskje du finner den en riksvei istedenfor som leder deg til riktig destinasjon? Destinasjonen hvor kjærlighetssorgen blir kurrert og du finner du ekte kjærlighet. 




Det er som om verden ikke fungerer. Ingenting stemmer. Som om verden for deg er en størrelse for stor. 

Du vet ikke hvor du hører hjemme. Du går gatelangs, ser på alle menneskene. Alle som går to og to. Du er den eneste som ikke holder hånda til noen, den eneste som ikke har noen å litt ekstra med. 

Det er egentlig greit. Det føles alltid egentlig greit. Men plutselig skinner sola litt ekstra, og du har ingen å dele det med. Plutselig så opplever du noe stort, men du har ingen å fortelle det til. Og plutselig legger man merke til at man ikke har noen å dele gledene med. 

Og verden blir med et enda litt større. 

Og det er noe med det, det at vi mennesker er så avhengige av å ha noen å dele dette livet med. Jeg har aldri helt klart å forstå hvorfor. Alltid stått på midt, vært fast bestemt på at det at man må finne noen å dele livet med kun er noe vi mennesker har skapt. At det er en merkelig illusjon på hvordan vi skal leve livene våre!






Mona H.




-visker ut skillet mellom virkelighet og fiksjon-


Legg meg til som venn




Arkiv


· September 2018 · August 2018 · Juli 2018 · Mars 2018 · Juni 2017 · Mars 2017 · Januar 2017 · Desember 2016 · Februar 2016 · Juli 2015 · Mars 2015 · Februar 2015 · Januar 2015 · Desember 2014 · November 2014 · Oktober 2014 · August 2014



Kategorier


· (U)Nyttig informasjon · Folkehøgskoleliv · Hverdagsmagi · Kjærleik & hjertesmerte · Klær · Oppsummeringer · Tanker & meninger



Søk i bloggen




Linker


· blogg.no · Få din egen blogg!



Design







Denne bloggen er personlige ytringer fra utgiver av bloggen. All bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver.
Bloggen ligger på
blogg.no og annonser på bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktør for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.