hits

Det finnes de stundene hvor man kjenner på kjærlighetssorg, uten å aldri har opplevd ekte kjærlighet. Det er en følelse om aldri kan beskrives helt. Fordi det er for merkelig. Man skulle tro at kjærlighetssorg kun tilhørte de som har, på en eller annen måte, mistet den de elsker. 

Og likevel sitter jeg her, på mitt gamle pikerom og kjenner på en form for kjærlighetssorg. Som om jeg har mistet noen. Og det kan fort hende, bare ikke noen andre. Jeg har mistet meg selv. Ikke på en altfor dramatisk måte. Men hvem er du egentlig, når alt det du trodde du var har forsvunnet fra deg? 

Et menneske er nok i konstant forandring. Det gir mening at den du var for 2 år siden ikke er den du er den dag i dag. Fordi man lærer mens man går. Man forandrer seg, får nye meninger. Man må godta forandring. 

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Men noen ganger gjør det vondt å innse at denne forandringen skjer, derav kjærlighetssorgen. Fordi man får kjærlighetssorg når det du elsker aller mest blir tatt fra deg. Kanskje det også gjør ekstra vondt, når det er du selv som har tatt det fra deg selv. Og hva gjør man egentlig da? Skal man kjøpe seg en liter is, spise den rett fra boksen mens man ser en trist kjærlighetsfilm? Er det ikke det man gjør under en kjærlighetssorg? Jeg er ingen ekspert på kjærlighetssorg, for som nevnt tidligere, jeg har aldri opplevd kjærlighet, ikke på den måten. Derfor sitter jeg også her, uviten om hva man skal gjøre. Kanskje jeg burde gå inn i en liten midtlivskrise, bruke opp alle sparepengene mine, finne meg selv på Bali? 

Eller så kan jeg gjøre noe med det, ta tak. Godta at forandringen skjer, gjøre det beste ut av det! For livet har mange veier. Selv om du har kjørt E6 hele livet, kan det tilslutt være lurt å kjøre av ved nærmeste avkjørsel, stoppe bilen og puste. Når du starter bilen igjen er kanskje ikke E6 riktig lenger, kanskje du finner den en riksvei istedenfor som leder deg til riktig destinasjon? Destinasjonen hvor kjærlighetssorgen blir kurrert og du finner du ekte kjærlighet. 




Det er som om verden ikke fungerer. Ingenting stemmer. Som om verden for deg er en størrelse for stor. 

Du vet ikke hvor du hører hjemme. Du går gatelangs, ser på alle menneskene. Alle som går to og to. Du er den eneste som ikke holder hånda til noen, den eneste som ikke har noen å litt ekstra med. 

Det er egentlig greit. Det føles alltid egentlig greit. Men plutselig skinner sola litt ekstra, og du har ingen å dele det med. Plutselig så opplever du noe stort, men du har ingen å fortelle det til. Og plutselig legger man merke til at man ikke har noen å dele gledene med. 

Og verden blir med et enda litt større. 

Og det er noe med det, det at vi mennesker er så avhengige av å ha noen å dele dette livet med. Jeg har aldri helt klart å forstå hvorfor. Alltid stått på midt, vært fast bestemt på at det at man må finne noen å dele livet med kun er noe vi mennesker har skapt. At det er en merkelig illusjon på hvordan vi skal leve livene våre!






Mona H.




-visker ut skillet mellom virkelighet og fiksjon-


Legg meg til som venn




Arkiv


· Mars 2018 · Juni 2017 · Mars 2017 · Januar 2017 · Desember 2016 · Februar 2016 · Juli 2015 · Mars 2015 · Februar 2015 · Januar 2015 · Desember 2014 · November 2014 · Oktober 2014 · August 2014



Kategorier


· (U)Nyttig informasjon · Folkehøgskoleliv · Hverdagsmagi · Kjærleik & hjertesmerte · Klær · Oppsummeringer · Tanker & meninger



Søk i bloggen




Linker


· blogg.no · Få din egen blogg!



Design







Denne bloggen er personlige ytringer fra utgiver av bloggen. All bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver.
Bloggen ligger på
blogg.no og annonser på bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktør for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.