hits

Du har det bra. Alt rundt deg tilsier at du skal ha det bra. Og du føler deg oppriktig lykkelig. Du har følt deg oppriktig lykkelig i en god stund nå. Fordi du har mennesker rundt deg, som du er glad i, og som er glade i deg. Du har noe å stå opp til, en jobb du rett og slett elsker. Du har tid til deg selv. Du bruker dagene til ting som gjør deg lykkelig. 

Men likevel kommer det stunder hvor alt føles håpløst. Det sorte hullet kommer tilbake. Styggen på ryggen er tilbake. Fordi styggen på ryggen aldri forsvinner. Han kommer alltid til å sitte på din venstre skulder, klar for å snakke til deg når du minst venter det. Fordi han er den mest trofaste følgesvennen du har. Han forlater deg aldri. Uansett hvor hardt du prøver på å bli kvitt han. 

Derfor må du lære deg å leve med han. Bli kjent med han. Rett og slett bli bestevenn med han. Finne ut hva han liker, og hva han ikke liker. Finne ut hva du skal gjøre for å få han til å holde kjefte. Få han til å slutt å si alle de stygge tingene til deg. 

«Du vet ingen liker deg, ikke sant?»
«Du vet at vennene din snakker dritt om deg bak ryggen din?»
«Du kommer aldri til å oppnå noe uansett, så hvorfor gidder du egentlig å prøve?»
«Det er umulig å elske deg, så ikke tro at du kommer til å få et kjærlighetsliv, noen gang.»

Han sier så utrolig mye. Du må bare innse at det han sier ikke er sant. At han sier det kun for å trigge angsten i deg. Han vil at du skal føle deg jævlig. Han vil at du ikke skal ha det bra. 

Men du fortjener å ha det bra. Du fortjener å være lykkelig. Leve uten angst. Leve uten styggen på ryggen. 

Fordi du er likt. 
Fordi vennene dine er glade i deg, så de snakker ikke bak ryggen din. 
Fordi du er jævlig god, så du kommer til å nå langt. 
Fordi du er et menneske som er lett og elske, og fordi du fortjener å bli elsket. 

Du fortjener å være oppriktig lykkelig. 




Jeg tusler inn på en kafé. Det har blitt lørdag. Kaféen er stapp full av mennesker. Glade mennesker. Varme mennesker. Mennesker som har kaffe i koppen og høst i hjertet. En liten pause fra lørdagens gjøremål. Alt som skal kjøpes inn, vaskes og ordnes før helgen virkelig kan tikke inn. Jeg sitter selv med en varm kopp med kaffe, med et hint av gresskar og krem på toppen. Hjertet mitt fylles av glede. Glede over at livet er fint, glede over at jeg kjenner at de rundt meg har det fint, glede over at alt føles riktig, for en gangs skyld. 

Og det er viktig å huske disse stundene hvor alt føles riktig. Ta vare på de, slik at du i stunder hvor ting på ingen måter føles riktig kan ta frem minnet fra denne dagen. Minne deg selv på at ting blir bra til slutt. At du ikke skal mistet håpet. For det kommer en dag hvor du kan sitte timesvis på en kafé med en kopp kaffe med krem på toppen, omringet av mennesker som har det bra. Det vil alltid komme en slik dag igjen. 




I rykk og napp blir jeg stille. Helt stille. Jeg setter livet på pause. Enkelte ting blir til tider litt for mye. Og jeg vil ikke være med på alt som skjer. Tanker og følelser som spinner rundt i 190 km/t, mens resten av meg står på parkert. 

Derfor blir jeg helt stille, jeg deler ikke det jeg tenker og føler, fordi disse tankene og følelsene ikke føles riktig. Og det i seg selv er jo veldig merkelig. For det du tenker og føler burde føles riktig, det er riktig, uansett hva disse tankene og følelsene er for noe. Man skal være stolt av det man tenker og føler. Man skal tørre å rope ut til hele verden, uansett hva det måtte være. 

Vi alle føler, vi alle tenker. Vi alle føler og tenker forskjellige og like ting. Og er det ikke det som gjør oss mennesker så fantastiske? At vi har tanker og følelser som både er forskjellige og like. Har du en tanke eller følelse som du tenker at «nei, dette er for dumt», så er det høyst sannsynlig at opptil flere andre har kjent på akkurat det samme som deg. 

Og akkurat derfor er det greit å kjenne på det du kjenner, for uansett hva det måtte være, så er du ikke alene om det. Og er ikke det i seg selv helt fantastisk? 




Å eie sin egen kropp. Å føle at man har makt over sin egen kropp. Sjokkerende nok er det vanskeligere enn man skulle tro. 

Man drar ut på byen, danser, har det gøy med venner. Selvfølgelig kommer det noen bort til dere, grinder seg opp mot kroppen din. For det er jo det som er helt normalt å gjøre? Du beveger deg unna vedkommende, til ingen nytte. For selv om du beveger deg bort fra han, så beveger han seg etter. For ute på byen så er det jo helt normalt å presse den altfor desperate penisen sin opp mot rumpa til en helt fremmed jente. Og det er jo helt greit. 

Nei. Det er ikke helt greit. Det er ikke greit på noen som helst måte. Det er kun den personen du grinder deg opp mot som kan bestemme om det er greit eller ikke. Syns ikke at vedkommende er greit, ta et hint, og hold deg unna. For all del, hold kontakten. Bare ikke med penisen din. Si hei, hils, snakk, vær et medmenneske. Men ikke vær en kåt jævel som ikke skjønner at nei er nei. 

For nei er nei. Uansett. Får du et inntrykk av at det ikke lå et nei bak det nei´et, hold deg likevel unna. Det er faktisk bedre. Det er alltid bedre å ta et nei for et nei, enn å ta en sjanse på at det kanskje lå et ja bak. Du vil ikke være den drittsekken som endte opp med å voldta en person fordi du trodde det lå et ja bak et nei. Aldri ta den sjansen. Ligger det et ja bak, så får du nok vite det uten at du trenger å presse deg på. Uten at du trenger å gjøre noe som faktisk ikke er lov. Uten at du trenger å ende opp som den idioten som voldtok en person fordi du tok en sjanse. Aldri ta den sjansen. 

For er det noe som vekker sinnet i meg, så er det drittsekker som ikke skjønner at det er personen som eier kroppen som faktisk eier den. Drittsekker som tenker at de har makt over kroppene til noen andre. Den eneste kroppen du har makt over er din egen. Kan alle skjønne det snart? 

Nei er nei. Nei er ikke ja. Nei er ikke kanskje. Nei er ikke kjør på pul meg. Nei er nei!




«I det han bestemte seg 
for å satse på kjærligheten 
samlet tilværelsen seg til kamp.»​
- Nils-Fredrik Nielsen 

Kjærlighet. Hvorfor skal det være så vanskelig? Fordi ting som faktisk er viktig skal være litt vanskelig. 

Og aller mest fordi i det sekundet ting begynner å gå bra for deg, er det ingen rundt deg som unner deg godt. De samler seg, og sørger for at du ikke skal ha det bra. For vi mennesker er alltid opptatt av kun oss selv. Vi er ikke god nok på å unne andre godt. Vi er på konstant jakt etter å sette kjepper i hjulene på andre. 

Vi fokuserer alltid på andre, aldri oss selv. Fordi vi ikke greier å ha det bra hvis andre har det bra. Jeg´et må alltid ha det best, være best, gjøre det best. Fordi vi mennesker er noen egoistiske jævler. 

Jeg skulle ønske at vi bare kunne være oppriktig glad på andres vegne. Ønske hverandre alt godt. Hjelpe hverandre mot suksess. Støtte hverandre, holde hverandre oppe. Være gode medmennesker. Når noen gjør det bra, si "fyfaen, jeg er så stolt av deg. Du fortjener dette", og ikke himle med øynene å snu ryggen til. Når noen er glade, bli glad selv, fordi andres lykke burde smitte over, ikke trykke deg ned. 

Jeg skulle ønske at vi klarte å være et jævla bra medmenneske fremfor en egoistisk jævel. Skal det være så vanskelig å få til da? 




Det er lite jeg elsker mer enn de utrolig late morgenene. Hvor jeg kan sitte timesvis i senga mi, i pysjamas med 4 kopper kaffe og altfor mange episoder av favorittserien min. De morgenene hvor tid og sted ikke eksiterer og du bare kan eksistere, leve og være deg selv. 

De morgenene hvor du ikke har noe du skal rekke. Du kan liksågreit nyte denne morgenene til de igjen blir mørkt og du kan erstatte kaffe med te og sollys med stearinlys. Dette livet er det jeg vil leve. Men slik er det dessverre ikke. Man har en jobb man skal møte opp til, venner som skal treffes og fritidsaktivteter som må gjennomføres. For det er det som er et liv man skal leve. Og det er i og for seg fint. For det gjør at man kan verdsette disse trege morgenene ekstra mye. 

Og jeg har planer om å verdsette denne morgenen til det fulleste Klokka er nå halv 2 og jeg har ingen planer om å forlate senga med det første. Og jeg skammer meg ikke over det!




Man skulle tro at det å ikke ha kontroll på dager eller tid skulle være deilige. At det ikke hadde noe å si om det var mandag eller fredag. Om klokka var 12 på dagen eller 12 på natta. Jeg trodde det skulle vær deilig. Men jeg skal ærlig innrømme at det gjør meg smålig sprø. Jeg ser på alle andre som lever ett liv med faste rutiner, et liv som jeg også hadde for noen måneder siden. Jeg gledet meg noen enormt til at det livet skulle være over, bare gjør ting når jeg selv ville det og ikke ha noen jeg måtte stå opp til litt for tidlig hver dag. Men vet du hva, jeg savner det faktisk? Jeg savner å se folk hver eneste dag. Jeg savner å være sosial. Jeg savner vennene mine. 

Jeg hadde aldri trodd jeg kom til å føle det sånn. For jeg har noe å gå til med ujevne mellomrom. Verdens fineste arbeidsplass tilogmed. Jeg stortrives der. Men det er noe med de faste rutinene. Jeg hadde aldri trodd dette.

Jeg tror det er det sosiale dyret i meg som kjenner på disse følelsene, ikke noe annet. For jeg elsker jo å kunne stå opp klokka 1 hver dag, stå opp etter å ha drukket 3 kopper med kaffe og bare leve livet. Men jeg får aldri vært med folk. Jeg snakker nesten aldri med noen lenger, sett bort fra de jeg jobber med og kundene vi har (som forsåvidt er helt fantastiske). Men jeg savner muligheten til å ha fine samtaler med vennene mine over en øl klokka 11 på en fredags kveld, jeg savner å gi de en klem i gangene på skolen, jeg savner å slenge en frekk, morsom kommentar til de og vite at de ikke tar seg nær av det. 

Jeg bare håper jeg blir vandt til dette livet snart. At ting blir bra. At ting ordner seg. For ting er egentlig bra. Det er egentlig supert!




Jeg skriver ting som er sant, men som ikke er sant. Jeg pynter på sannheten. Kanskje gjør jeg det for å få meg selv til å tro at livet mitt kan være så mye mer enn det er. Eller så gjør jeg det kanskje for å trøste meg selv. Rømme fra virkeligheten liksom. Jeg spør meg selv noen ganger om det å pynte sånn på sannheten er det som gjør med til den triste, melankolske personen jeg er. Kanskje jeg burde slutte med det. Men likevel ikke. For i di minuttene jeg sitter og skriver er jeg glad, ja, om ikke lykkelig. Og er det ikke da helt greit å pynte litt på sannheten? 

Om det er noen der ute så leser dette, så beklager jeg. Ingen vil vel egentlig lese om en virkelighet som er pyntet på. Folk leser blogger for å lese om noen andre sitt liv, et liv de kan drømme seg bort til. Men det er jo akkurat det jeg gjør, drømmer meg bort, bare i mitt eget liv. Så kan ikke du som leser dette også bare akseptere dette som en sannhet? Bare i de minuttene du leser det. For hva er vel en nedskrevet virkelighet uten et hint av fiksjon? 




Til alle jeg noen gang har elsket, 
eller ikke elsket. For å elske blir for stort. 

Så, til alle jeg noen gang har følt noe for. Takk for at dere har vært drittsekker. Takk for at dere har fått meg til å innse at jeg fortjener noe bra. Som også har gjort det umulig for meg å finne noen. FOrdi dere har gjort meg livredd. Livredd for å bli såret. Livredd for at jeg aldri kommer til å være bra nok for noen. 

Men også unnskyld. Til alle som har vist interesse for meg. Som jeg har avvist. Avvist på en måte som dere så absolutt ikke fortjener. Men dette har kun skjedd fordi jeg har vært livredd. Livredd for å bli såret. Livredd for å ikke være bra nok. 

For det er sånt som skjer. Man blir påvirket av opplevelsene man har gjennom livet. 

Som å være stormforelsket i noen, som liker deg tilbake, men som skjemmes over det. Så alt må holdes hemmelig. Fordi jeg ikke er bra nok. 

Som å være håpløst betatt i noen, som kun er ute etter kroppen din. Gange 10. Fordi jeg ikke er bra nok. 

Som å aldri tørre å ta sjansen. Fordi du sitter med alle disse erfaringene. Fordi jeg ikke er bra nok. 

Og da spør jeg meg selv, kommer jeg noen gang til å føle meg bra nok? Kommer jeg til å finne noen som får meg til å skjønne at alle disse erfaringene kun var for det beste, slik at jeg til slutt skulle finne den rette?
Per dags dato tror jeg ikke det, men det er nok mest fordi jeg har gitt opp. Jeg tror ikke lenger det finnes noen der ute for meg. Men likevel har jeg håp. Har hørt at man kommer lengre hvis man håper. Derfor har jeg tenkt til å forsette med å håpe. Selv om jeg har mista troen! 

Så tusen takk til alle jeg noen gang har elsket,
eller ikke elsket. For å elske blir for stort. 

Takk for at dere har gjort meg til den jeg er i dag. Et vrak. Et sterkt vrak som aldri kommer til å slutte å kjempe. 




Jeg puster så godt jeg kan, her jeg vandrer rundt i en tilværelse av uvitenhet. Livet mitt er satt litt på vent. Jeg er arbeidsledig, uten studieplaner til høsten. Det skremmer livet av meg, samtidig som jeg gleder meg noe enormt. Fordi jeg vet det er for mitt eget beste. Nå kommer kapitelet hvor jeg skal bruke tid på meg selv. Hvor jeg skal gjøre det jeg vil. Hvor jeg skal finne ut av hvem jeg er og hva jeg vil med livet mitt. Fordi det er akkurat det jeg trenger og fortjener nå. 

De siste årene har vært tøffe. For å være ærlig har jeg kjempet meg gjennom et rent helvete. Jeg klarte det, men nå er hver eneste lille celle i kroppen min utslitt. Jeg lever, men det er uten motivasjon og gnisten til å gjøre det jeg elsker aller mest. 

Derfor er det på tide å finne litt tid til seg selv igjen. Eller, finne seg selv igjen blir vel det riktige å si. 




Det finnes de stundene hvor man kjenner på kjærlighetssorg, uten å aldri har opplevd ekte kjærlighet. Det er en følelse om aldri kan beskrives helt. Fordi det er for merkelig. Man skulle tro at kjærlighetssorg kun tilhørte de som har, på en eller annen måte, mistet den de elsker. 

Og likevel sitter jeg her, på mitt gamle pikerom og kjenner på en form for kjærlighetssorg. Som om jeg har mistet noen. Og det kan fort hende, bare ikke noen andre. Jeg har mistet meg selv. Ikke på en altfor dramatisk måte. Men hvem er du egentlig, når alt det du trodde du var har forsvunnet fra deg? 

Et menneske er nok i konstant forandring. Det gir mening at den du var for 2 år siden ikke er den du er den dag i dag. Fordi man lærer mens man går. Man forandrer seg, får nye meninger. Man må godta forandring. 

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Men noen ganger gjør det vondt å innse at denne forandringen skjer, derav kjærlighetssorgen. Fordi man får kjærlighetssorg når det du elsker aller mest blir tatt fra deg. Kanskje det også gjør ekstra vondt, når det er du selv som har tatt det fra deg selv. Og hva gjør man egentlig da? Skal man kjøpe seg en liter is, spise den rett fra boksen mens man ser en trist kjærlighetsfilm? Er det ikke det man gjør under en kjærlighetssorg? Jeg er ingen ekspert på kjærlighetssorg, for som nevnt tidligere, jeg har aldri opplevd kjærlighet, ikke på den måten. Derfor sitter jeg også her, uviten om hva man skal gjøre. Kanskje jeg burde gå inn i en liten midtlivskrise, bruke opp alle sparepengene mine, finne meg selv på Bali? 

Eller så kan jeg gjøre noe med det, ta tak. Godta at forandringen skjer, gjøre det beste ut av det! For livet har mange veier. Selv om du har kjørt E6 hele livet, kan det tilslutt være lurt å kjøre av ved nærmeste avkjørsel, stoppe bilen og puste. Når du starter bilen igjen er kanskje ikke E6 riktig lenger, kanskje du finner den en riksvei istedenfor som leder deg til riktig destinasjon? Destinasjonen hvor kjærlighetssorgen blir kurrert og du finner du ekte kjærlighet. 




En typisk søndag, bare at temperaturen ute har doblet seg siden siste en slik søndag banket på. En søndag der alt du egentlig vil er å ligge under dyna di og sove bort hele dagen fordi søndag er den dagen du føler mest. Spesielt når du var ute på byen kvelden før. Men å gjøre det er uutholdelig, takket være den fantastiske sommervarmen vi har fått.

Da er det godt at man kan finne en kafé som er god og kald. Hvor man kan gjemme seg innerst inne i håp om at ingen legger merke til deg. Men hvor man like vel drømmer seg bort, håper at noen skal finne deg. 




Det er som om verden ikke fungerer. Ingenting stemmer. Som om verden for deg er en størrelse for stor. 

Du vet ikke hvor du hører hjemme. Du går gatelangs, ser på alle menneskene. Alle som går to og to. Du er den eneste som ikke holder hånda til noen, den eneste som ikke har noen å litt ekstra med. 

Det er egentlig greit. Det føles alltid egentlig greit. Men plutselig skinner sola litt ekstra, og du har ingen å dele det med. Plutselig så opplever du noe stort, men du har ingen å fortelle det til. Og plutselig legger man merke til at man ikke har noen å dele gledene med. 

Og verden blir med et enda litt større. 

Og det er noe med det, det at vi mennesker er så avhengige av å ha noen å dele dette livet med. Jeg har aldri helt klart å forstå hvorfor. Alltid stått på midt, vært fast bestemt på at det at man må finne noen å dele livet med kun er noe vi mennesker har skapt. At det er en merkelig illusjon på hvordan vi skal leve livene våre!




Noen ganger er det eneste jeg har lyst til å skrive. Men jeg får det ikke til. Jeg prøver å sette sammen ulike ord til en tekst, men jeg får det aldri så bra som jeg vil ha det. Uansett hvor mange tekster jeg prøver å skrive, så blir jeg aldri fornøyd. 

Jeg har drømt om å kunne blogge bra siden jeg sikkert var 14 år. Jeg har blogga siden jeg var 14 år. Og som 14 år er det ikke så mange krav til å blogge, for du gjør det jo uansett bare for moro skyld, og resten av 14åringene er på ditt nivå. Nå som jeg har blitt 21 år har dette forandret seg utrolig mye. Presset har blitt større. Nå må jeg faktisk være flink skal det bety noe. Det er trist, men det er sant. Uansett hvor hardt jeg prøver å gjøre dette for meg selv, så hjelper det ikke. 

Jeg skulle så gjerne ønske at det ikke var sånn. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne skrive kun for min egen del. At alt jeg gjorde kun ble gjort for meg selv. Men jeg er for opptatt av hva andre tenker og mener. Jeg er for opptatt av at det jeg gjør skal bli sett og akseptert. 

For hodet mitt sier at det er det viktigste hvis du skal gjøre noe i en alder av 21 - å bli sett og akseptert. At det skal være bra. 

Jeg skulle så gjerne ønske at det ikke var slik. Jeg skulle så veldig gjerne vært 14 år igjen, hvor prestisje ikke betydde noen verdens ting. 




Kjære Oslo.



Tusen takk for at du har tatt så godt imot meg. De første månendene her har vært fine. Og litt skumle. Men mest av alt fine. 
Tusen takk for at du er den du er. For at du har skjulte skatter som jeg kan oppdage, som gjør at du aldri blir kjedelig. 
Tusen takk for at du er så god og varm, men ikke for varm. Akkurat varm nok til at jeg kan være anonym uten å være altfor ensom. 
Tusen takk for at du lar meg leve ut den lille storbydrømmen min i akkurat stort nok format. 

Kjære Oslo - jeg gleder meg til å ta forholdet vårt videre. For jeg vet det er så mye mer å se og føle på. 

Hilsen en litt fortapt bondejente i byen.




Det var en helt vanlig kveld, og jeg satt som vanlig på rommet mitt foran macen. Gjorde ikke noe spesielt, så bare på noen helt tilfeldige videoer på Youtube. 

Tidligere på dagen hadde jeg lagt ut et bilde på instagram, et selfie. Det var nå tid for å sjekke responsen - 43 likes og 3 kommentarer. Det er omtrent tre ganger så mange kommentarer og dobbelt så mye likes som jeg pleier å få på de andre bildene jeg legger ut. Bilder som jeg ser på som fine, bilder jeg har brukt tid på, sett for meg, bilder som jeg ser på som gode bilder for helheten på Instagram-kontoen min. Hvorfor har det seg da slik at jeg selfie som  jeg ikke engang liker får mer oppmerksomhet? 

Er det slik vi har blitt i dag? Vi bryr oss mer om at andre legger ut bilder av seg selv, enn andre fine ting som vi bryr oss om. Om jeg legger ut et bilde som jeg ser på som pent, av noe jeg liker, så kan ikke det dra like mye likes som et bilde jeg ikke engang liker av meg selv. 

For det er også en ting jeg ikke kan forstå. Hvorfor skal det være så vanskelig å like hvordan man selv ser ut. Hvorfor kan man ikke bare akseptere at man er pen nok. God nok. Verdifull nok. For ikke engang det at jeg fikk mer likes på selfien jeg la ut enn på bilde jeg la ut av favorittmusikken min kan få meg til å like hvordan jeg ser ut på bilder. Fordi det ikke var mange nok likes. Det var jo tross alt ikke like mange som den pene, populære jenta fikk. 

Hva skal til for at man blir fornøyd? Hvor langt skal det gå? Jeg vet ikke hvor mye mer av dette jeg orker. Jeg er dritt lei av hvordan ting er, hvordan ting skal være og hvordan vi oppfører oss. Jeg savner den tida hvor kun den du var innerst inne betydde noe. 

Jeg har aldri vært blant de peneste, best likte eller de kuleste. Men det har alltid godt bra. Før stod det ikke svart på hvitt at man ikke var pen nok eller kul nok. For min del var det mye lettere å være «ukul» før sosiale medier kom. Det er nå som sosiale medier eksiterer vi virkelig ser i tall hvor godt likt man er. Og jeg syns det gjør vondt! 

Jeg ser ikke på meg selv som en person som egentlig bryr meg spesielt mye om dette. Men til syvende og siste, innerste inne, så gjør man det. Selv om du velger å tenke noe annet, så bryr du deg om det. Det er vanskelig å ikke bry seg om det. Fordi det er slik verden har blitt. For hva er vell livet uten likes, kommentarer og konstant bekreftelse på at du er god nok? 

Jeg er evig takknemlig for at jeg slipper å være ung og usikker i det samfunnet som er nå. Jeg vet ikke om jeg hadde taklet å være 14 i 2016. Jeg ser virkelig opp til alle jentene og guttene som klarer det. For presset som er når er ikke til å holde ut! Jeg klarer meg fint. Men det er fordi jeg er 20 og sterk nok til å skjønne at det er mer som betyr noe enn de 43 likesene og 3 kommentarene. Jeg hadde aldri vært sterk nok til det i en alder av 14 år. Jaget etter flere likes hadde vært sterkere, behovet hadde vært sterkere. Er det virkelig sånn vi vil ha det? Jeg orker ihvertfall ikke mer av dette. 




Det er nå en evighet siden jeg avsluttet mitt første år på folkehøgskole. Jeg har lenge prøvd å skrive om dette året. Oppsummere det på en eller annen måte. Men jeg får det ikke til. Jeg vet ikke hvor jeg skal starte. Hva jeg skal skrive. Hvordan jeg skal klare å formulere meg på en forståelig måte! 

(Det er her jeg trøster meg veldig med at jeg har i gjennomsnitt 0 leser, og blogger kun for min egen del, for mimringens skyld i fremtiden). 

For min del ble førsteåret mitt på folkehøgskole mitt livs beste år. Jeg fikk muligheten til å utvikle meg. Være den jeg vikelig ville være. Finne ut hvem denne personen egentlig er! 

Året ble et år fylt av utfordringer, allerede fra første start. Utfordringer jeg tok, og brukte til min fordel. Vannski, sang, markering av kvinnedagen, dansing, og mye annet! Jeg ble sett. Sett av mennesker som skjønte at jeg var en person som kunne bli utfordret, og som trengte å bli utfordret. For jeg tror det er det jeg trenger for å komme meg fremover - utfordringer. Men også støtte til å komme meg igjennom disse utfordringene! 

For jeg har også fått utrolig mye støtte. Jeg har vært så utrolig heldig og blitt kjent med mennesker som gjør med gladere enn ugler. Venner for livet. En ekstra familie. 

Avslutningsvis vil jeg bekrefte at alle klisjéene om folkehøgskole er sanne (en klisjé er jo en klisjé for en grunn). Og at mitt første år på folkehøgskole var såpass magisk og bra, at jeg liksågodt tar et andreår! 

Uglepowers, Mona. 




Et begrep jeg har blitt kjent med gjennom folkehøgskole, er hjemreisehelg. En mulighet til å dra hjem, hvor du også kan bli igjen på skolen! Selv har jeg aldri dratt hjem under disse hjemreisehelgene, jeg har alltid valgt å bli igjen her. Et godt tegn på at jeg stortrives her kanskje. 

Fra onsdags ettermiddag forrige uke, fram til idag har vært en slik hjemreisehelg. Hva jeg har brukt tiden på? Slappe av, øve, være sammen med fint folk og kjenne på den magiske stemningen som er. Sola har skint og ting har vært oppriktig bra. 

Brukte også muligheten til å dra inn til Oslo på lørdag, en god teaterlørdag. En lørdag brukt på Det Norske Teater, først på Kalvø, deretter på en introduksjon til Mor Courage og barn hennar, og deretter forestillingen Mor Courage og barn hennar. Dette er noe jeg godt kan kalle en perfekt lørdag! 







1. 
Å få kjent på at man er god nok til å leve ut drømmen. 

2. 
Å være helt utslitt etter en slitsom januar, men likevel jobbe for noe bra med fine folk.

3. 
Å ha dette som utsikt. 


4.
Konsert med fine bergensjenter og kjenne kristiandsandgutter.



 5. 
Godstemningsfest med solbakkgjengen (som jeg er så ubeskrivelig glad i).


 




Fant disse fine spørsmålene på tumblr, som jeg tenkte jeg ville svare på, fordi de var fine og ærlige. Spørsmålene er på engelsk, svarene på norsk. 



1: What would you name your future daughter?
Edel Antonie, eller noe helt annet. 

2: Do you miss anyone?
Ja. 

3: What if I told you that you were pretty?
Jeg ville gitt deg et kleint smil, før jeg ser bort i noen sekunder slik at jeg kan få presset fram et kleint takk. 

4: Ever been told it´s not you, it´s me?
Nei. 

5: What are you looking forward to in the next week?
Komme tilbake til Solbakken, lære mer og være sammen med de fine menneskene som jeg bor under samme tak med. 

6: Did you go out or stay in last night?
Jeg var inne, med gode episoder av "Friends", noen fine youtubevideoer, gode blogginnlegg og et, to glass vin.

7: How late did you stay up last night?
Rundt midnatt. 

8: Honestly, has anyone seen you in your underwear in the past 3 months?
Ja.

9: What were you doing at 12:30 this afternoon?
Sittende, foran en skjerm. 

10: Have you ever told somebody you loved them and not actually meant it?
Nei, ikke som jeg kan komme på. 

11: Could you go for the rest of your life without drinking alcohol?
Nei. Hverdagsmagien i et glass vin er for stor!

12: Have you pretended to like someone?
Nei. Jo. Nei. 

13: Could you go the rest of your life without smoking a cigarette?
Ja. 

14: Is there one person in your life that can always make you smile?
Ja,  

15: Is it hard for you to get over someone?
 
Ja. Eller Nei. Eller jo. 


16: Think back five months ago, were you single?
 
Ja. 

17: Have you ever cried from being so mad?
 
Ja. 

18: Hold hands with anyone this week?
 
Nei. 

19: Did your last kiss take place in/on a bed?
 
Nei. 

20: Who did you last see in person?
Pappa. 

21: What is the last thing you said out lot?
God natt. 

22: Have you kissed three or more people in one night?
Ja.  

23: Have you ever been to Paris?
Nei. 

24: Are you good at hiding your feelings?
Nei.  

25: Do you use chap stick?
Ja. 

26: Who did you last share a bed with?
Husker helt ærlig ikke. 

27: Are you listening to music right now?
Ja. 

28: What is something you currently want right now?
En klem. 

29: Were your last three kisses from the same person?
Nei. 

30: How is your heart lately?
Det dunker, så det fungerer. 

31: Do you wear the hood on your hoodie?
Hvis jeg føler for det, ja. Hvis ikke, nei. 

32: When was the last time a member of the opposite sex hugged you?
For fem minutter siden, da pappa skulle legge seg. 

33: What do people call you?
Om det ikke er Mona (som det somregel er), blir jeg kalt Monis, og en sjelden gang Uglepower. 

34: Have you ever wanted to tell someone something but didn´t?
Ja. 


35: Are there any stressful situations in your life?
Ja. 

36: What are you listening to right now?
Razika - Bli her. 

37: What is wrong with you right now?
Fremtiden min. 

38: Love really is a beautiful thing huh?
Ja. 

39: Do you make wishes at 11:11?
Ja. Og 22:22. Men bare de to. Alt annet er juks. 

40: What is on your wrists right now?
Et hårstrikk rundt høyre håndledd.  

41: Are you single/taken/heartbroken/confused/waiting for the unexpected?
Singel og forvirra. Alltid forvirra. 

42: Where did you get the shirt/sweatshirt you?re wearing?
Jeg har bare på meg en helt basic, svart og kjedelig singlet fra Cubus. 

43: Have you ever regretted kissing someone?
Ja. 

44: Have you hugged someone within the last week?
Ja. 

45: Have you kissed anyone in the last five days?
Nei. 

46: What were you doing at midnight last night?
Leste fine blogginnlegg, så morsomme youtubefilmer og herlige tv-serier. 

47: Do you miss the way things were six months ago?
Nei. 

48: Would you rather sleep with someone else or alone?
Med noen. 

49: Have you ever been to New York?
Nei. 

50: Think of the last person who said I love you, do you think they meant it?
Ja. 

 



 

 

 




Jeg er tilbake til gamle trakter. I skrivende stund sitter jeg på biblioteket på Steinkjer. Det er vinterferie, og jeg har funnet tilbake til skjulestedet jeg brukte mange timer i da jeg gikk på videregående og ungdomsskole. Det er noe helt eget og magisk ved å sitte på biblioteket, stillheten og repsekten. 



Det er vinterferie, og litt over en måned av 2015 er over. Dette har for min del vært en utrolig hektisk måned. Men også en måned hvor jeg har lært og erfart utrolig masse. 

På skolen har januar vært fylt av revyjobbing. Vi har lært om grunnleggende historiebygging, vi har lagd vår egne lille minirevy i små grupper og vært del av Glåmdalsrevyen. Her deltok vi med åpningsnummer, en sketsj og avslutningnummer. 


Foto: Endre H. 

Sånn utenfor det vi har gjort på skolen i skoletiden, har det også vært hektiske dager. Det har vært dager fylt med øving og forberedelser til opptaksprøve, og etter disse forberedelsene - selve opptaksprøven. Selv har jeg vært på første og andreprøve til HiNT. Dette var for min del utrolig lærerikt, men også krevende - livet generelt, kort oppsummert (deep shit yo). 




Nå som det er vinterferie skal tiden min brukes til å slappe av, nyte trønderlivet og gjøre ting som jeg ikke har fått tid til ellers siden jul. Lese, se tv-serier, fordype meg i ting jeg ikke nødvendigvis har behov for å fordype meg i og strikke. 

Ellers - livet mitt er bedre oppsummert på instagram @ uglepower. 






Kjole - Bik Bok ♥ Snø - Himmelen 




I går klippet jeg vekk en god del av det høyt elskede håret mitt. Det er noe jeg har vurdert i en god stund, nærmere 3 år, og forrige lørdag fikk jeg en eller annen merkelig ånd i meg som bestemte seg for å gjøre det. Derfor ringte jeg til en frisørsalong her, og bestilte time. 16. januar 2015 klokka 17.00 var tiden kommet. Spent og nervøs ble jeg og frisøren enige om at hun først tok alt som var slitt, så kunne vi bestemme lengden derfra. Alt det slitte ble klipt av, og jeg sitter der med halvlangt og sunt hår. Motet kommer tikl meg og jeg bestemmer meg for å ta bort enda en liten cm til. Dette endte opp med skulderlangt hår, og en litt annerledes Mona.
Det er fremdeles litt, veldig, rart å ha kort hår. Jeg vet ikke om jeg liker det ikke. Jeg vet ikke om jeg angrer eller ikke. Jeg tenker nok bare at det er en vanesak, som trenger tid. Men det er godt med en forandring, og jeg tror en forandring til syvende og sist gjør godt! 

"To improve is to change; to be perfect is to change often."
- Winston Churchill.  






Jeg sitter nå å skriver mitt første innlegg fra min ellers nye MacBook Air. I år tok jeg del i romjulssalggalskapen, og dro med meg pappa nedover til Elkjøp klokka 7 om morgenen. Alt for å få kjøpt denne skjønnheten!

Så det jeg skal bruke resten av jula på er å sette meg inn i alt dette. For er det noe som er sikkert, så er det at ting er nytt. Nye programmer, ting er plassert på andre plasser og ting fungerer generelt annerledes! Men jeg tror at dette skal gå meget bra, og jeg gleder meg til å ta del i Mac-universet. 




"Julen svinger en tryllestav over denne verden, og se - alt er mykere og vakrere."
- Norman Vincent Peale

Et julekort fra meg til deg, et mer profesjonelt lagd julekort skal du nok lete lenge etter. En julehilsen fra meg til deg, med et ønske om en riktig god jul, uansett hvordan du bruker dagen og kvelden. Et ønske fra meg til deg, om at vi tar vare på hverandre, både idag, imorgen og resten av året.

God jul, fine mennesker!




Det er jul. Det er ferie. Det er tid for hjemreise. Jeg har nå kommet hjem til Trøndelag, og første halvdel at mitt folkehøgskoleår er nå over. Et halvt år som har vært det beste i mitt liv. Et halvt år som har gjort godt både for kropp og sjel. Jeg har blitt tre hakk sunnere, en buksestørrelse mindre og to hakk mer fornøyd. Jeg har også fått venner jeg aldri ville ha overlevd uten, mennesker som gjør livet mitt verdt å leve. Jeg har aldri utviklet meg så mye på så kort tid før, både faglig og personlig. Takknemlighet er enorm og ubeskrivelig!

For nå i dag vil vi ælle sommen hem'att for vi skar nå telbaskjatt tel julepynte' hus.
Hemm'att tell jul.





Cardigan - BikBok.
Topp - Hennes & Mauritz.
Skjørt - Hennes & Mauritz.  




Meisnerseminar. Sminkekurs. Åpen Scene. Halloween! Siden sist har det skjedd en hel del og lært en god del. Vi har hatt besøk fra LIPA, hvor vi lært utrolig mye mer om meisnerteknikken. Vi har hatt sminkekurs hvor vi har lært grunnsminke. Det har også vært åpen scene hvor jeg sang og spilte gitar, alle jentene hadde lagd en dans sammen som vi viste, og jeg og romkameraten min hadde lært oss (litt) ukulele og skrevet en sang om litt av vårt solbakkliv. Etter åpen scene var det halloweenfest, og jeg fikk gjennomført en ide jeg har hatt en god stund nå - min egen superhelt, uglepower. 













Som vanlig er jeg utrolig dårlig til å gjennomføre et prosjekt jeg starter på. Denne gangen prosjektet med å oppdatere minst en gang i uka, slik at jeg aldri skulle glemme folkehøgskoleåret mitt. Men glemsk som jeg er, skjedde det aldri. 

Vi gjør til hele tiden. Demonstrasjon, teaterturer, prosjektarbeid, demokratibudstikka - vi har gjort en god del den siste tida. Derfor får dere nå den siste tida mi fra Instagram (@uglepower). 







En uke som folkehøgskole-elev har gått. Det har skjedd så utrolig mye den siste uken. Så utrolig mange inntrykk, nye mennesker, opplevelser, utfordringer. Jeg klarer faktisk ikke å beskrive med ord hvor fin den siste uka har vært.

Jeg har fått utfordret meg selv gjennom vannski og åpen scene. Vi har vært på hyttetur ved et koselig vann, og vi har fått festet. Jeg har faktisk ikke gjort annet enn å kost meg den siste uka, og håper at den neste uka også blir minst like fin. 

Bilder fra uka som har gått - værsågod: 











Skjorte fra Carling, jakke fra Spar Kjøp. 







Mona H.




-visker ut skillet mellom virkelighet og fiksjon-


Legg meg til som venn




Arkiv


· November 2018 · Oktober 2018 · September 2018 · August 2018 · Juli 2018 · Mars 2018 · Juni 2017 · Mars 2017 · Januar 2017 · Desember 2016 · Februar 2016 · Juli 2015 · Mars 2015 · Februar 2015 · Januar 2015 · Desember 2014 · November 2014 · Oktober 2014 · August 2014



Kategorier


· (U)Nyttig informasjon · Folkehøgskoleliv · Hverdagsmagi · Kjærleik & hjertesmerte · Klær · Oppsummeringer · Tanker & meninger



Søk i bloggen




Linker


· blogg.no · Få din egen blogg!



Design







Denne bloggen er personlige ytringer fra utgiver av bloggen. All bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver.
Bloggen ligger på
blogg.no og annonser på bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktør for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.